Historie
RFs historie skapes på kvarteret i dag, der 27 flinke styremedlemmer hovedsakelig arrangerer konserter med kjente navn fra inn- og utland i Teglverket, på det Akademiske Kvarteret. Av og til blir det også arrangert populærvitenskaplige foredrag og debatter, eller filmvisning i Speilsalen. Det blir også arrangert særegne happenings som for eksempel Ost & Vin, Film & Vaffel, Bierstube, Ex.Phil fest, utdeling av H.N. Olsens minnelegat. Hvis du vil vite mer om RF, må du dra legemet ditt ned på Kvarteret neste torsdag, og se hva som skjer.
Det var en tidlig dag på våren 1959 det skjedde. På den tiden var universitetet knapt mer enn en vorte på Nygårdshøyden. Til tross for dette følte realfagsstudentene behov for en egen realistforening hvor de kunne være litt eksklusive, synge sanger sammen om geiter og øl og lytte til foredrag som var betydelig mer faglige enn dem som ble holdt i Studentersamfunnet.
I begynnelsen var det mer foredrag enn øl, dans og sang. Realistforeningens president gikk ut i Studvest og refset universitetsledelsen hvis hun eller han følte for det. På fredagene arrangerte RF dans i studenthuset i Parkveien 1, en nydelig villa som akkurat var stor nok til at alle kjente de fleste og alt var etter forholdene nokså sivilisert. Det var ikke en gang antydninger til konsertdrift, kompliserte 7-vaktlister eller velmente strategikonferanser på Kvamskogen. RF var en rolig sivilisert studentforening som alle andre.
Så hva var det som gikk galt?
I 1968 fant universitetet ut at de skulle rive den gamle praktvillaen i Parkveien 1 for å sett opp en gigantisk betongbrakke med en dårlig ventilert gymsal, auditorier for utvalgte dilletanter. RF hadde i likhet med Aktive Studenters Forening (ASF) og Studentersamfunnet ikke lenger noe sted å være.
Til alles store overraskelse fremsto ASF som en handlingskraftig forening. De tok kontakt med Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik, onkel til en senere regjeringssjef, og krevde et sted å være. Som brekkstang brukte de medierapporter fra Paris, der langhårete studenter løp rundt i gatene med politiet i hælene og laget bråk og leven og forlangte alle mulige slags gufne ting. Dette var jo en historie som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på alle KrF-ere, og Bondevik banket gjennom en ekstrabevilling på flere hundre tusen kroner slik at ASF kunne bygge om et utrangert tilfluktsrom. ASF invitert RF med på gildet, og vips var Hulen født.
Hulen ble imidlertid en berikelse for Bergens studentliv. Det skulle dog uendelig mange forsøk til før RF og ASF fant ut hva lokalene skulle brukes til. Til tross for dette har Hulen i nesten 20 år vært bærebjelken for studentlivet i Bergen. I mange år serverte man av f.eks. mat på Hulen. Rotter i frityren og gråtkvalte kommunale helsekontrollører fikk en slutt på det idiotiske konseptet. Bisarre nattlige ritualer som involverte dypt berusete og tungt bevæpnete mennesker på illegal rottejakt hjalp ikke til å få bukt med det voksende gnagerproblemet. ASF holdt rekefest i lokalene en gang, der gulv og vekker fungerte som avfallsdynge. Lukten av råtnende rekeskall gjorde det umulig å oppholde seg på Hulen i flere måneder, og stedet måtte stenges. Hulen kunne imidlertid holde stengt i månedsvis av gangen uten at noen syntes dette var spesielt rart.
Til tross for denne frigjortheten fra sunn fornuft og rasjonelle beslutningskjeder ble Hulen stadig mer populær blant den stadig voksende studentskaren. Utelivsvanene endret seg, folk gikk stadig mer ut for å drikke og danse og nikke med hodet til konserter. PÅ 80-tallet ble Hulen etter hvert mer målrettet drevet. En egen gruppe, Hulestyret, tok seg av driften i helgene. I typisk ASF-logikk var Hulestyret og etter hvert representantskapet i Stiftelsen Hulen dominert av ASF, siden ”vi var her først”. ASF fikk derfor velge først blant de resterende dagene og tok onsdagen. RF satt igjen med torsdagen, og en institusjon ble født.
Det gikk raskt opp for folk at Hulen egnet seg bedre som bule enn som tempel for akademi. Foredrag måtte vike plassen for konserter, dansekvelder som ble omgjort til diskotek. Med årene gikk det også opp for folk at det var litt teit å gå ut på onsdagen, torsdagen var litt nærmere helgen og det gjorde ikke så mye om man skulket fredagen, for det var glemt til mandag likevel. Med andre ord begynte ASF å slite. RF tjente imidlertid på folks nye vaner. Foreningen hadde en rekke temakvelder, som ikke kostet allverdens å arrangere, men som stormende suksesser, som f.eks. tradisjonsrike Ost & Vin, med statuettfestet tilstedeværelse av gammelost. Man hadde også minst like tradisjonsrike Bierstube, som med unntak av ompa-orkesteret sjelden ble besøkt av de samme menneskene to semester på rad. Kraftig ulovlige Film & Vaffel kombinerte geniale ingredienser fra studentlivet: Øl, snop, video og venner i et halvt døgn med gode muligheter for klining senere på kvelden.
Men det er fortsatt balanse i regnskapet, RF hadde nemlig sine fiaskoer. Som Sport & Spill, et konsept som gikk ut på bl.a. barpriser etter terningskastprinsippet, og brettspill og mye annet ordentlig moro i lokalet. RF satte nye katastroferekord med 5 betalende gjester hele kvelden. Eller pop-pub, et passelig teit forsøk på å revitalisere det allerede vaklende rock-pub konseptet. En ny fiasko fikk man da man valgte å forene disse konseptene under navnet Bilkort og sørstatsrock.
Et av de mer heldige påfunn kom fra en forskrudd presidents hjerne i form av arrangementet ”Hannibal Nebukadnesar Olsens jubileumsfest”. I et anfall av dårligere fantasi noen år senere ble ideen kopiert, og myten var skapt. Hannibal fikk etter hvert sitt eget minnefond, legat og sin egen politiske bevegelse.
Mens RFs styremedlemmer var travelt opptatt med artsbestemme skinnfellen på rekreasjonsstedet Kvamskogen eller smuglet vannpiper store som små hester ut fra byens restauranter, satt tre studentpamper med bakgrunn fra Studentersamfunnet i byen og kokte sammen en idé om et studenthus. De fikk universitetet til å investere millioner, både på kjøp av lokaler og til oppussing. Og de inviterte RF og ASF til å være med på planleggingen.
Foreningen var imidlertid dypt splittet i synet på om dette var noen god idé. Hulen var på den ene siden et fryktelig sjarmerende sted. På den annen side var det grunn til å tro at virket på kvarteret, noe mye ikke hadde gjort på Hulen på over 20 år. Etter litt drakamp og bare noen usakligheter ble alle enige om å være litt uenige. RF og ASF flyttet etter litt ned på kvarteret, de som ønsket å bli igjen gikk over til stiftelsen Hulen. Våren 1995 åpnet kvarteret, med RF med på laget!
Genialt nok gjenfant RF sin tapte realfagsprofil, og foredragene snek seg inn på programmet igjen. RF startet opp realfagsavisen QED, som siden seilte av gårde i sin egen sjø, og var sentral i alle store kulturelle arrangement som ble holdt på Kvarteret etter åpningen.